Er sykdom sorg, tap eller savn av noe slag? Ja, det er det.

Samtidig som det kan være et tap av en funksjon eller en kroppsdel så er det en sorg eller et savn av å ikke være som jeg ellers er, dette å bli annerledes eller å ikke være som alle andre plutselig.

Å BLI SYK ER EN SORG, ET TAP ELLER ET SAVN OG Å LEVE MED NOEN SOM ER SYK ER EN SORG, ET TAP ELLER ET SAVN.

Sorgen, tapet eller savnet er der for begge to men på forskjellige måter.

For den som blir syk er det ikke bare det å håndtere sin sykdom men også hva dette innebærer for partner, familie, venner og jobb. Dette å ikke ha styring mer og å ikke vite hva som kommer til å skje er veldig vanskelig for de aller fleste mennesker. Å fungere mindre og mindre er å miste en del av seg selv. Plutselig er du noe annet, kanskje noe sykt. Ikke den Du var.

For den som står på siden som partner, barn, foreldre, venner og kolleger er det en vanskelig situasjon å se den du elsker, lever med eller jobber sammen med, ikke er den han/hun pleier å være. Å se den personen forsvinne mer og mer, å håndtere forandringen og fortsatt klare å skille på person og sykdom, det er vanskelig og kan samtidig være en sorg, et tap eller et savn.

Mange opplever dette med å skille på person og sykdom som noe av det vanskeligste.

MEN VELDIG FÅ SNAKKER OM DET.

Hvordan forklare for andre og den du lever med at du syns det føles vanskelig, kanskje ekkelt eller ubehagelig å ta i den personen, gi den en klem, en suss eller ha samleie? Det vi i stedet gjør er å presse/holde disse FORBUDTE FØLELSER nede og resultatet er at samlivet og relasjonen går i stykker. Det er så viktigt å få lov til å uttrykke disse følelser; det er ikke feil å føle sånn. Du elsker ikke per automatikk mer, føler ikke for å ta ansvar for alt, ønsker ikke å være tilstede i dette, bare fordi du er involvert.

Det viktigste er at det går an å lære seg å ta frem det som du elsket.

Gjennom å lære seg at disse følelsene er okay og å lære seg å kommunisere dem til andre som f.eks en Sorgrådgiver, er en befrielse.

Selv har jeg erfaring med dette gjennom den tiden min mann var syk i kreft. I begynnelsen av hans sykdom opplevde jeg kreften som et grønt "slim"(slimete) som noen hadde helt over han. Det var vanskelig for meg å ta i han, gi en klem og det føltes som jeg ikke kunne elske dette. Hvor var den person jeg elsket og skulle bli gammel med? Mennesker rundt meg uttalte meninger og jeg følte et egen press på en masse uuttalte meninger; Nå må du elske han mer! Nå må du være sterk for hans skyld! Vær stærk for barnas skyld! Hvorfor skammer jeg meg for han? Hvorfor ber jeg om unnskyldning for han? I meg ble det et kaos som ikke hadde mening.

Jeg fikk muligheten til å skjønne at om jeg følte alle disse, og flere følelser, så var det okay. En terapeut sa til meg; " Tenk tanken og slipp den deretter i vei. Da er den ikke farlig. Men hvis du trykker den ned og gjør den til en FORBUDT FØLELSE, så blir den farlig. Kan du kommuniserer den til din partner er det en befrielse for dere. Partneren vet mest sannsynlig at alt ikke står bra til allerede før du har sagt noe." MEN; HUSK å aldri kommunisere noe til en levende menneske hvis det ikke kan tas imot som en gave.

Å kommunisere med en Sorgrådgiver kan være veldig nyttig og ofte den beste løsningen i begynnelsen for å klargjøre følelsene og deretter kommunisere med din partner.