Hva med Barn? Kan de gi sorg, tap eller savn? Ja så absolutt!

Barn er herlige skapelser men kan også sette oss foreldre på prøve. Når de er små smiler vi godt når de finner på ting, når de begynner å bli litt større ler vi ikke like mye og når tenårene kommer, kan smilet tone bort.

Dette å være tenårsforeldre eller småbarnsforeldre er ikke alltid enkelt. Det er tider da vi kan bytte dem bort en stund, men vi ønsker egentlig ikke det, vi gjør det ikke, men følelsen kan være der. Våre barn er egne individer med en egen vilje, større og mindre ut ifra barnets person. Noen barn og ungdom går gjennom livet som på skinner og jeg som forelder kan ikke skjønne andres barn måter å være på. Noen barn bruker de skinnene til å kjøre berg og dalbane i stedet for.

Vi har i samfunnet satt navn på de ulike væremåtene som vi voksne kan ha;

Curling; vi foreldre prøver å styre våre barn/ungdom gjennom det vanskeligste, rette opp i ting, styre unna hinder og rydde veien for dem.

Helikopter; vi foreldre "svever" over barnet/ ungdommen og passer på, advarer og har kontroll over hva de driver med.

I all vår omsorg kan vi innimellom ønske for mye.

Men hva skjer når dette ikke hjelper? Når min datter/sønn dropper ut fra skolen, er med "feil" venner, ruser seg,

"føler seg dårlig" eller bare ligger hjemme og sover?

Eller når datteren/sønnen sliter med å lære inn, skrivevansker, ikke er som alle andre, har et handikap eller en sykdom? Når de ikke får det til, til tross for at vi som foreldre gjør alt.

Frustrasjonen over alt det som ikke ble som vi hadde tenkt oss når vi hadde dem på fanget for første gang, drømmer som vi hadde for dem, eller var det egentlig mine egne uoppfylte drømmer?

Frustrasjonen og hjelpløsheten som tar deg når du ikke vet hvor barnet/ungdommen er eller når telefonen ringer fra skolen og du vet ha de skal fortelle før du svarer eller uro; denne evige tilstedeværende uro som gir deg vont i magen og andre fysiske problemer.

Frustrasjonen blir en SORG, ET TAP ELLER ET SAVN når ditt hjerte gråter, når din omsorg ikke strekker til eller når din omsorg ikke gjør en forskjell. SORGEN, TAPET SAVNET over at barnet/ungdommen ikke er som andre, ikke får det til som andre, ikke skjønner konsekvensen av sin væremåte. SORGEN, TAPET, SAVNET over at hva du enn prøver å gjøre så gjør det ikke en forskjell.

SORGEN, TAPET, SAVNET kommer når du sitter med læreren og føler skyld, et ansvar over at datteren/sønnen ikke kommer av sted om morgenen etter du har gått på jobb.

SORGEN, TAPET, SAVNET kommer når du tror at du har ansvar for og faktisk tar på deg ansvaret for de valgene som din tenåring tar til tross for at du har prøvd å forklare og "hjelpe". De må dessverre finne ut av dette selv.

Hva kan jeg gjøre med min sorg?

Jeg vet fra egen erfaring at en sorgbearbeiding på mine barn er et fantastisk flott verktøy for å håndtere følelsene og få dem på plass. Dette at jeg får tilgang til et verktøy som hjelper meg å plassere mine følelser på rett sted og faktisk skjønne at jeg ikke kan få noen annen menneske til å gjøre annerledes eller endre seg. Heller ikke mine barn. Dette å se hvem som egentlig eier følelsen.

Dette er å sørge, bearbeide og så gå videre i livet.

Er det enkelt? Nei, men nødvendig.

Gjør det vondt? Ja, men firgjørende