Krav vi stiller til oss selv og krav som andre stiller til oss. Kan det gi oss sorg, tap eller savn?

Det er godt å stoppe opp og tenke på akkurat dette: Hvem er det som egentlig setter krav til meg?

Jeg tror svaret er at vi gjør det selv, men tror det forventes av oss og vi kan ikke si nei, fordi det vil vi såre den andre eller hvis jeg ikke stiller opp er jeg ikke en god kollega, venn, søsken, barn eller forelder.

(Men kan jeg være noe om jeg ikke fungerer? Nei, selvfølgelig ikke men slik tenker vi ikke.)

Jeg har lært mer og mer å spørre meg selv hva jeg vil.

Jeg har lært å først tenke gjennom hvordan jeg har det før jeg sier ja til noe eller noen.

Jeg lærer meg hver dag å sette mine grenser selv og ikke etter hva andre syns.

Jeg lærer en ny tilnærming, en ny måte å tenke på, en ny VANE.

Jeg trenger hver dag å jobbe med denne nye vanen; at det er jeg som styrer og at hvordan andre oppfatter mine beslutninger eller syns om dem ikke er min utfordring, det er deres FØLELSER. Jeg kan ikke gjøre noe med det.

Jeg kan bare gjøre noe med min følelse og jeg vil ha en god FØLELSE i meg selv.

Jeg er ikke mer egoistisk! Nei, tvert imot!

Om jeg har det bra så er jeg en ressurs for andre. Å være egoistisk er å bare tenke på seg selv og ikke på noen andre.

Å være en ressurs er å tenke på meg selv så jeg kan hjelpe andre.